I mindfulness lærer vi å betrakte tankene. Du skal ikke gjøre noe med dem, men se dem, og du får lov til å bare være en stund. Likevel kommer det tanker. Det er ufravikelig fordi vi er mennesker med hjerner og nervesystem. Tanker kommer. Når de kommer er din oppgave å så vennlig som mulig vende tilbake til din meditasjonsværen.
Å aktivt vende tilbake til stillheten
Da jeg mediterte tidligere i dag fikk jeg en spennende innsikt om min egen prosess, og det handler om hva som skjer i det øyeblikk der jeg blir bevisst at tankene har vandret. Tidligere har jeg måttet si ting til meg selv som: «Magnus, nå vandret tankene, og din oppgave er å vende tilbake til å hvile i stillheten. Vent litt nå! Ikke stress. Du vet at du har en tendens til å gjøre ting raskt, og det skjer også med meditasjonen, så gi deg selv tid nok til å vende tilbake til stillheten med vennlighet.» Jeg kommer sikkert å tenke lignende ting igjen, og det har vært nødvendig for meg. Det har vært en måte å bruke min tanke eller mitt språk for å kode væren som en oppgave å gjøre. Noen ganger trenger jeg flere ord. Andre ganger færre. Og noen ganger ikke ord i det hele tatt, men jeg bare tenker det jeg trenger som en bevegelse.
Kroppsspenning som bilde
I dag fungerte det annerledes. Har du hatt en spenning et sted i kroppen, blitt bevisst den, og så er det som om den slipper av seg selv før du rekker å tenke på å gi slipp? Du kan eventuelt prøve det som en øvelse nå. Er det et sted i kroppen der du er spent? Hva skjer når du ser spenningen? Noen ganger blir spenningen igjen. Andre ganger kan du aktivt be spenningen om å gi slipp. Og noen ganger gir den slipp av seg selv. Jeg tenker at det er det siste vi søker etter i meditasjonen. Vi søker etter kroppen og sinnets egen selvregulering. Og det var slik meditasjonen var for meg i dag.
Dagens (første) meditasjon
Tanker kom. Noen ganger var det flere tanker etter hverandre. Men i det jeg så at de var der trengte jeg ikke å si til meg selv at jeg skulle vende tilbake til stilheten. Det var som om sinnet regulerte seg selv. Tankene var som spenninger jeg bare ga slipp på. Eller: Som det ble gitt slipp på. Jeg trengte ikke å gjøre noe som helst. Det bare skjedde. Jeg har også lagt merke til at min puls og energi ofte går opp litt når jeg blir bevisst tanken. Det er som om kroppen stiller seg i stand til å reagere og å gjøre noe. Dessuten tenker jeg at det er en vurdering som ligger der. Jeg er så vant til å vurdere alt jeg gjør og opplever, og når det kommer en tanke er det som om mitt vesen er på vei å si at jeg må tilbake til stillheten fordi det er feil å tenke tanker (i meditasjonen). I dag fungerte det altså annerledes. Tankene fikk lov til å være der, og dermed kunne de også gi slipp. Kroppen reagerte ikke med høyere puls eller med vurderinger, og jeg var heller ikke tvunget til å fortelle meg selv at jeg skulle gi slipp på tankene. I det jeg så tankene ble det gjort selvregulering i kroppen, og jeg kom umiddelbart tilbake til å hvile i stillheten.
Hvorfor er mindfulness viktig?
Alt dette kan tenkes å være mikroskopiske bevegelser i sinnet, og hvorfor skal dette være så viktig at jeg skriver en bloggpost om det? Jo, fordi meditasjonen hjelper oss til å fungere litt annerledes. Å kunne være litt mer avslappet i forhold til dette «reaksjonsøyeblikket» der jeg blir bevisst tanken handler om viktige ting, som min egen selvkritikk og å tillate meg til å kjenne etter. Ikke minst handler det om å stole på at kroppen og sinnet regulerer seg selv hvis jeg bare ikke spenner ben for meg selv. Og sånn var det i dag, og det eneste jeg vet sikkert om meditasjon er at den forandrer seg for hver gang jeg velger å lukke øynene.
